Jeg har ikke ord for det tragiske, forferdelige som skjedde fredag 22/7. Det er tre dager siden, men det kjennes ut som en evighet. Som om begrepet tid ikke finnes. Min dypeste medfølelse og tanker går til ofrene og de pårørende. Til de som er borte, de som er savnet, til de overlevende og de menneskene som enda venter og håper.
Jeg deltok i rosetoget fra Oslo rådhus til Domkirken i kveld. Det var en sterk opplevelse. Fra andre siden av bygninger hørte vi allsang; en sterk, sammensatt folkerøst i melodien "Til Ungdommen". Siden løftet folket sine blomster mot himmelen, og det ble stille. 150 000 mennesker var samlet, og de var stille. Tårene rant. Jeg er preget. Det er godt å delta, og få være med å sende en samlet støtte, et samlet signal - at sammen er vi sterke.
Igjen, min dypeste mefølelse til de berørte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar